«Et mannsutvalg? Er det mulig? Ærlig talt. Her har over 14 damer blitt drept av menn bare i år, også har vi satt ned et utvalg for mannfolk? For at de skal få det bedre? For at menn skal bli mer likestilt? Jeg kjenner jeg blir provosert.

Er mannfolk redde for å gå hjem om kvelden?

Trenger mannfolk å frykte partneren sin?

Faren sin?

Bestefaren sin?

Hvem er det som sitter i fengsel? Er det kvinnene? Nei.

Litt over fem prosent av de som sitter i fengsel er kvinner. Fem prosent. Her har mennene bestemt over kvinnekropper- og sjeler i årtusener, også er det fem minutter med likestilling, og da skal man måtte sette ned et helt utvalg for å gjøre det mer behagelig å være mann.

Det kokte inne i meg torsdag ettermiddag etter at mannsutvalget hadde lagt fram sin rapport. Jeg hadde verken sett fremleggelsen eller lest rapporten, men det skulle ikke hindre meg i å bli forbanna. Bare ordet mannsutvalg gjorde meg provosert.

Mannsutvalg. Smak på ordet. Det svartnet for øynene mine, og i det svarte så jeg for meg Mannegruppa Ottar marsjere bak Andrew Tate med rapporten i sine store, kraftige knyttnever hevet opp mot himmelen mens de sang refrenget til «Blurred Lines» i kor.

Samboeren min ble provosert over det han mente var en usaklig rant.

«Du kan umulig ha satt deg inn i dette. Dette er en bra ting.»

Og jeg hater, av åpenbare årsaker å si det. Men han. Samboeren min. En mann. Han hadde rett. Akkurat denne gangen. For når jeg kom meg ut av blodtåka, fikk hvilepuls og noe tilnærmet en indre innestemme, begynte jeg å se på hva nå dette utvalget egentlig var for noe.

«Vi har verdens beste menn», sa kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery da hun mottok rapporten fra utvalget, ledet av Claus Moxnes Jervell, torsdag. Hun gjentok det samme under «Dagsnytt 18» senere på kvelden. De 35 anbefalte tiltakene fra rapporten ble unisont applaudert under sendingen. Til og med Fpu-leder Simen Velle slet med å hoste opp argumenter for at dette ikke var en bra ting.

«Jeg trodde jo, når denne rapporten skulle fremlegges, at jeg skulle hit og være kritisk, men jeg er egentlig ganske positiv», erkjente han. Og jeg er enig med ham.

Likestilling er nemlig et ord som det er nesten helt umulig å bli sinna av.

Jeg har en sønn og mitt livs viktigste jobb er å sørge for at han får et godt liv. Det er en slags kontrakt, skrevet i sitt eget blod, man inngår med seg selv når man bærer et menneske inne i kroppen sin i ni måneder. Denne rapporten tror jeg kan bli et viktig ledd for å kunne oppfylle mine deler av den kontrakten.

På skolen håper jeg han blir inkludert og får venner. At han kjenner på mestringsfølelse både faglig og sosialt. At han ikke skal måtte føle at han må være bedre i gym enn KRLE og at han må slåss for å bli respektert av guttegjengen, tøffe seg for å bli likt av jentene eller synge «i kveld er det lov å være hore» på russebussen for å få lov til å være med på rulling.

Skulle min sønn slite med noe, enten fysisk eller psykisk, vil jeg at samfunnet uten å mukke skal gi ham den hjelpa han behøver, uten å skamme seg eller bli bedt om å «manne seg opp». At han ikke skal kjenne på utenforskap og ensomhet, utilstrekkelighet eller smerte. Verken som ung eller gammel.

I 2022 valgte 610 personer å ta sitt eget liv. 436 av disse var menn. Når han vokser opp, håper jeg det er i et samfunn hvor tallene er betraktelig lavere. At det å ikke ha det bra med seg selv tas på alvor og blir anerkjent på lik linje med andre lidelser. Uavhengig av kjønn, men at hjelpen er tilpasset de behovene som ligger der – og at man på alvor ser på de bekmørke tallene vi har her til lands.

Samme dag som denne rapporten ble lagt fram så jeg siste episode av Netflix-serien «Baby Reindeer». Den mest sette serien på strømmetjenesten akkurat nå. Komiker Richard Gadds selvbiografiske historie eksemplifiserer viktigheten av denne rapporten. På overflaten handler denne serien om en mann som får hele livet sitt snudd på hodet av en stakkarslig kvinne, men det handler også om andre og mer grusomme former for overgrep. Utført av en mann.

Gadds «karakter» Donny Dunn psyke slites i fillebiter på grunn av selvhat etter smerte påført mot ham av andre. Og han holder alt for seg selv. Alene går han rundt og bærer på store mengder smerter, fordi det er så skamfullt.

Og det er også hans opplevelse av å ikke leve opp til mannsidealet som bidrar til å svekke psyken hans. Denne evige jakten på aksept fra andre menn og gutter.

Akkurat dette viser hvordan menn, trolig i større grad enn kvinner, har mindre handlingsrom til å vise ulike sider av seg selv og få aksept for det.

Det handler om å utvide betydningen av ordet mann og bygge opp et samfunn hvor man slutter å si ting som «la menn være menn» og gjøre ordet mann så uoppnåelig at menn går rundt med en følelse av å ikke kunne si at de er nettopp det – en mann.

Blodtåka mi har foreløpig lagt seg og jeg erkjenner at jeg møter meg selv i døra ved å bagatellisere denne rapporten. Det er veldig lett å gjøre narr av alle disse kommisjonene, rapportene og utvalgene, men hva er alternativet? At vi ikke skal ta problemene både store grupper og enkeltmennesker står overfor på alvor? Hvilket samfunn er vi da?

Dersom menns psykiske helse ivaretas vil kanskje ikke menn ta livet av samboeren sin etter et brudd, et søkelys på prostata kan muligens gjøre det lettere for kvinner å leve med endometriose og får fedre flere lovfestede omsorgsrettigheter vil det kanskje bli en slutt på at arbeidsgivere forsøker å betale fedrene ut av pappaperm.

Et utvidet likestillingsbegrep håper og tror jeg vil bidra til et bedre samfunn både for kvinner og menn.

Så uavhengig av hva som trer i kraft fra denne rapporten, hvor mange midler som blir brukt til å få iverksatt disse tiltakene, er det en påminnelse om at noe må gjøres.

Av alle.